Uke26/2021

I mange samtaler med venner, kollegaer og kjente opplever jeg at det er mange bekymringer i livene til folk. Ofte er det slike bekymringer det ikke la seg gjøre så mye med – det er bekymringer fordi noen har blitt syk, noen strever på jobben, noen strever med barnet sitt eller partneren. Man kan føle en viss frustrasjon eller maktesløshet, spesielt i de situasjonene hvor det helt opplagt ikke er mulig å forandre noe for vedkommende gjennom en aktiv handling eller en samtale. Trøst og tillit er da ofte det eneste vi har å tilby våre medmennesker eller oss selv når vi havner i en slik situasjon. Og det er ikke lite! For når vi virkelig gir opp anstrengelsen og håpet om å forandre en situasjon, kan vi kjenne at det strømmer en lettelse gjennom kroppen vår og vi kanskje for første gang på lang tid får puste igjen. Når vi overgir oss og virkelig går i aksept av det som er, vil vi slippe både fysiske og emosjonelle spenninger. Vi vil kanskje føle oss tomme, kanskje enda mer maktesløs, men vi vil også føle en lettelse. Vi overgir oss til noe som er større enn oss, og vi tillater oss å slippe motstand. I grunnen er motstand og aksept de eneste kreftene vi har i hvert eneste øyeblikk. Vi kan enten gå i motstand eller i aksept – vi kan enten finne fred med en situasjon eller gå mot den. Selv om mange føler seg mer levende når de går i motstand, så er det i realiteten omvendt: vi mister kraften vår og for å ikke gjøre det går vi enda mer i en kampmodus – i en tilstand av aksept vil du beholde både din energi og din indre fred. Du endrer følelsene dine ovenfor en situasjon. Og hvis vi er i fred med oss selv og situasjonen åpner vi opp for andre løsninger enn de vi hadde tenkt oss. Først da kan noe annet få plass i livet vårt og vi kan ofte oppdage relativt fort at løsninger vi ikke hadde tenkt på, dukker opp. Til og med mirakler! Men vi må gå ut av veien først før de kan komme.