I dag har jeg ikke overskudd til å kunne dele en meditasjon. Det jeg vil dele med dere er noen av mine erfaringer som jeg akkurat nå gjør i møtet med korona-sykdommen. Noe jeg tenker også kan hjelpe dere og andre, og ikke bare når det gjelder korona.
- Diagnoser utløser ofte en eller annen frykt. Man har bilder i hodet og andres erfaringer når man får en diagnose. Det som skjer er at vi fort redusert til én som nå har fått samme utfordring som andre har strevd/strever med. Vi mister med en gang kontakt med kroppen vår og styrken vår hvis vi tillater oss å gå inn i det kollektive feltet og dens erfaringer. Der ligger det et viktig punkt som kan gjøre en stor forskjell i vårt egen rekreasjonsprosess. Ikke tillat tankene dine å gå altfor langt bort fra deg selv og din egen kropp. Lytt til kroppen din og dens behov og stol på kroppen din. Lytt innover på hva den trenger. Send den din tillit, din kjærlighet og tanker av «dette klarer du“ – „du vet best hva du trenger“. Spør og lytt. Du vil kanskje bli overrasket over svarene du får når du stoler helt og fult på din egen intuisjon og din egen indre stemme.
- Ta imot nye erfaringer som en opplevelse som beriker livet ditt – selv om de kanskje ikke er så positive alltid. Da smaks-og liktesansen forsvant var det en ny opplevelse og jeg kjente på hvor annerledes plutselig matopplevelser ble. Konsistensen til maten ble plutselig lagt merke til på en helt annen måte enn før. Freshnessen til frukt ga en enda større glede enn før. Hvilke nye dimensjoner kan åpne seg når noe annet lukker seg – interessante erfaringer. Vi trenger ikke å bedømme alt som positivt eller negativt – det bare ER. Vi kan øve oss i å iaktta ting med en viss nøytralitet – det gir oss mulighet til å utvide oss sjelelig.
- Tid – et aspekt som vi ofte sitter så godt forankret i blir satt på prøve når vi virkelig lytter til kroppen vår og følger dens rytme. I vår tid skal alt gå raskt – og tidene skal overholdes. Isolasjonstid, tid til å teste seg ut osv. Medisinen skal dempe alle symptomer med en gang, kanskje med håp om at de da forsvinner. Har vi noen gang TID til å være syk? Sykdom er alltid også en utviklingsprosess. Har vi tid til å prosessere? Tid til å hvile og til å trekke seg tilbake – til å kun bruke energi på seg selv og ingenting annet? Vi har glemt hvor viktig det er å trekke seg ordentlig sammen før man kan utfolde seg på nytt. Vi fjerner oss fra kroppsbevisstheten hvis vi slutter å lytte til kroppen i en eller annen fase av sykdommen fordi vi vil fungere og prestere. Er ikke vi tålmodig med oss selv, kan vi ikke forvente tålmodighet av noen andre. Tålmodighet er praktisert kjærlighet. Så kjærlighet skal settes høyest.